Bekymringsmelding til Statsforvalteren

Trondheim 18.03.2025

Til Statsforvalteren i Trøndelag

Bekymringsmelding:

Nedprioritering av demensbehandling og demensomsorg i Trøndelag

Jeg henvender meg til dere med en dyp bekymring for den pågående nedprioriteringen og nedbyggingen av demensbehandling og demensomsorg i både distriktene og byene i Trøndelag. Situasjonen er alvorlig og medfører store konsekvenser for personer med demens, deres pårørende, helsepersonell, lokalsamfunn og samfunnsøkonomien.

Alvorlig situasjon

Demens er en av vår tids største folkehelseutfordringer, og behovet for tilpasset omsorg og behandling øker raskt. Til tross for dette ser vi en utvikling der tjenester svekkes i stedet for å styrkes. Nedskjæringer i tilbud om dagplasser, spesialiserte demensenheter, hjemmebaserte tjenester og kompetanseheving blant helsepersonell fører til en alvorlig forverring av situasjonen.

Begrunnelse for bekymringen

• Manglende kapasitet og kompetanse: Kommunene sliter allerede med å gi forsvarlig omsorg, og kutt i tilbudene øker presset på de pårørende, som ofte må ta over oppgaver de ikke er rustet for.
• Ansattes arbeidsvilkår og belastning: Helsepersonell som jobber med personer med demens, står i en stadig vanskeligere arbeidssituasjon. Med færre ressurser og økt press opplever mange at de ikke får gitt den omsorgen og oppfølgingen de ønsker. Samtidig møter de pårørende som er utslitte, frustrerte og desperate etter hjelp de ikke får. Dette fører til høyere sykefravær, økt turnover og rekrutteringsutfordringer, noe som igjen svekker tjenesten ytterligere.
• Økt belastning på spesialisthelsetjenesten: Når lokalt tilpassede tjenester svekkes, skyves ansvaret over på sykehus og spesialisthelsetjenesten, som allerede er presset.
• Demensomsorg i distriktene rammes hardest: Mange distriktskommuner mangler allerede nok tilbud, og en ytterligere svekkelse vil kunne føre til at personer med demens må flytte langt fra hjemstedet for å få nødvendig hjelp. Dette er en stor belastning for både pasienten og lokalsamfunnet.
• Forebygging og tidlig innsats uteblir: Redusert tilgang til diagnostisering, støtte og tilrettelagte aktiviteter fører til raskere sykdomsforverring og økt behov for institusjonsplass på et tidligere tidspunkt.

Konsekvenser av en slik utvikling

• Forverret livskvalitet: Personer med demens mister muligheten til å leve verdige liv så lenge som mulig i trygge omgivelser.
• Økt pårørendebelastning: Mange pårørende opplever allerede stor fysisk og psykisk belastning, og uten støtte risikerer vi alvorlige helsekonsekvenser for dem også.
• Presset helsepersonell: Ansatte i kommunehelsetjenesten opplever stadig høyere arbeidsbelastning og må bruke mye tid på å håndtere pårørende i krise, samtidig som de har færre ressurser til å gi den pleien og omsorgen pasientene trenger. Dette skaper en ond sirkel hvor kvaliteten på omsorgen svekkes, og både ansatte og pårørende blir stående i en umulig situasjon.
• Høyere samfunnsøkonomiske kostnader: Manglende satsing på tidlig innsats og tilrettelagte tjenester fører til større behov for institusjonsplasser og akutte sykehusinnleggelser, noe som er langt dyrere enn forebyggende tiltak.

Ønsker om endring

Jeg ber Statsforvalteren i Trøndelag ta situasjonen på største alvor og handle for å sikre:

1. Styrking av demensomsorgen i kommunene, slik at personer med demens kan få nødvendig hjelp der de bor.
2. Økt kompetanse og ressurser til helsepersonell, slik at de kan gi forsvarlig oppfølging og oppleve en mer bærekraftig arbeidshverdag.
3. Bedre samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, slik at pasienter får riktig hjelp til rett tid.
4. Prioritering av forebyggende tiltak og tidlig innsats, for å unngå at sykdomsutviklingen akselererer unødvendig raskt.
5. Bedre støtte for pårørende, slik at de ikke sliter seg ut, men kan være en ressurs for sine nærmeste med den hjelpen de trenger.

Jeg vil også trekke frem en artikkel publisert av Statsforvalteren i Trøndelag den 5. mai 2021, hvor det påpekes at tilbudet til yngre personer med demens er alt for dårlig i fylket. Kartleggingsundersøkelsen viste at hele 77 prosent av kommunene ikke har et tilrettelagt dagtilbud for denne pasientgruppen. Dette understreker behovet for en betydelig styrking av innsatsen på dette området.

Situasjonen kan ikke ignoreres.

Uten handling vil vi stå overfor en krise i demensomsorgen som vil ramme sårbare enkeltpersoner, familier, helsepersonell og samfunnet som helhet. Jeg ber om at dette følges opp med nødvendige tiltak og en tydelig strategi for en mer bærekraftig og verdig demensomsorg i Trøndelag.

Jeg ser frem til en respons på denne henvendelsen.

Med vennlig hilsen, Marianne Mørck Danielsen

Om avsenderen.

Jeg, Marianne Mørck Danielsen, har lang erfaring med demensomsorg både som pårørende og fagperson. Jeg har vært pårørende til min mor med Alzheimers i over 15 år, noe som har gitt meg inngående innsikt i utfordringene familier står overfor. Jeg sitter i brukerråd på Persaunet helse og velferdssenter, samt i brukerådsledernettverk i Trondheim kommune.

I tillegg driver jeg podcasten «Ikke lett å glemme», som nå har over 60 episoder der jeg har intervjuet fagpersoner, pårørende og mennesker med demens om deres erfaringer. Jeg holder foredrag og gjennom mine foredrag i distriktene møter jeg helsepersonell og pårørende i førstelinjen og får førstehåndskunnskap om hvordan nedprioriteringer rammer tjenestene. Jeg jobber også med et pårørendeprosjekt i Orkland kommune, hvor vi kartlegger behovene til pårørende og deres erfaringer med hjelpeapparatet for å få på plass et bærekraftig system som ivaretar pårørende.

Denne kombinasjonen av personlig erfaring, faglige samtaler og innsikt fra praksisfeltet gjør at jeg ser tydelig hvordan dagens utvikling svekker demensomsorgen. Det er bakgrunnen for at jeg nå velger å rette denne bekymringen til dere.