Det hjelper neppe å bli sint
Torsdag kveld satt brukerådsledere fra hele byen rundt et bord og diskuterte saken som var lagt på bordet. Saken om at aktivitørstillingene på alle byens sykehjem skal avvikles.
Forslaget fra byrådet i Trondheim kommune forklarer at aktivitørene skal erstattes av en ny ordning med "bydelsvise frivillighets- og samfunnskontakter". Dette skal kommunen spare 11 millioner kroner på.
Brukerådsledere er pårørende. Vi gjør jobben frivillig og vi engasjerer oss på vegne av andre pårørende som ikke orker. Og samlet er vi en sterk stemme, som fortjener å bli lyttet til. Og nå sier vi fra.
Når byråden for helse effektuerer en slik endring fra januar 2025, så har dette større ringvirkninger enn hun kan begripe. Jeg tror ikke jeg heller greier å begripe det helt.
Jeg har selv sittet i brukerråd over flere år. Jeg har sett budsjettet som minsker for hvert år. Jeg har sett enhetslederen gjøre ditt beste. Jeg har sett avdelingsledere bite tenner sammen for å få mer ut av mindre. Jeg har sett aktivitetsnivået synke og mindre stimuli av beboere. Jeg har sagt fra om det tidligere i et avisinnlegg - om den kokende frosken og når det er for sent. Enhetslederne har sagt fra, uten å få noe tilsvar fra byråden. Den tidligere kommunedirektøren, Morten Wolden, sa også fra ganske tydelig i podcasten min allerede i mars. Kommende kommunal kollaps, kallte han det.
Men det hjelper neppe å bli sint.
Det som hjelper er dialog og det å snakke sammen. Det som hjelper er at vi sammen samarbeider om løsninger som fungerer for brukerne og for pårørende, for enhetsledere og avdelingsledere - og da også byrådsledere.
Vi som er pårørende vil gjerne kjenne på at vi er likeverdige med de som sitter på både ansvar og myndighet til å ta krevende beslutninger på vegne av oss og de vi er glade i. Vi ønsker å kunne være med å påvirke beslutninger som angår oss og det samfunnet vi er en del av.
Og det ansvaret byrådet i Trondheim har - og politisk ledelse av alle kommuner i Norge, har - er å sikre velferd og livskvalitet. Det er et stort lederansvar på tvers av alle sektorer. Og jeg forstår at den lederposisjonen er utrolig krevende. Og at det kan virke som om at uansett hvilket grep de tar, så sitter det mennesker som blir rammet fysisk eller emosjonelt.
Men det er nå dere må snu dere 180 grader rundt, og se utenfor kommunen! For der finner dere medborgere.
Men for å være medborgere må vi inkluderes og inviteres inn. Pårørende, privat næringsliv, frivillige, studenter, skoleungdom og mange flere. Og ja, det tar tid og ressurser å invitere oss inn og lytte til de ulike perspektivene, men den langvarige effekten av å investere i dette, er en del av den "nye måten å organisere" seg på.
Det er bare å se til Melhus kommune og la seg inspirere av hvordan de jobber der.
Så blir det veldig spennende å se. Jeg er håpefull når jeg leser hva byråden har kommunisert til Adresseavisen:
Hun skriver at frivillighets- og samfunnskontaktene som skal erstatte
aktivitørene, blant annet skal jobbe utadrettet for å rekruttere og
inngå avtaler med frivillige, lag og organisasjoner.
– Den nye ordningen innebærer en overgang fra å ha en aktivitør på hver enhet til fire frivillighets- og samfunnskontakter på hver bydel. Første halvdel av 2025 vil bli brukt til planlegging i samarbeid med enhetene og de involverte for å komme frem til best mulige løsninger. Endringen er planlagt å trå i kraft fra 1. juli 2025.
Dette krever en del involvering, organisering, testing og feiling i første halvdel av 2025. Og jeg er spent på hvordan denne prosessen skal gjennomføres. Og vi har bedt dere om å ikke avvikle aktivitørene mens dette pågår.
For jeg tror, kjære hjemkommunen min, at om dere kan skape en arena for konstruktiv uenighet og kjøre en demokratisk prosess med utgangspunkt i det reelle behovet - så har dere funnet en glimrende metodikk som vil kunne fungere på veldig mange arenaer.
Først da vil det å "organisere seg annerledes" gi mening.
Inviter medborgerne inn!