Jeg fikk min første A

Da jeg startet på faget RAD6504, Ledelse av relasjonell velferd og samskaping på NTNU i høst, så var det med en viss prestasjonsangst. Jeg har en grad tilsvarende siviløkonom, som er bygd opp over et samlet ulike antall fag som jeg har tatt på universiteter i Norge, USA og Australia. Men jeg har aldri fått skikkelig gode karakterer. Jeg havner som oftest midt på treet og har vært fornøyd med det. Det henger mye sammen med min personlighetsprofil, men det er en helt annen bloggpost.

Det var tilfeldig at jeg kom over dette faget på NTNU i fjor vinter. Jeg kan ikke huske hvordan det dukket opp, men innholdsbeskrivelsen av faget "snakket til meg".

Fra jeg satte meg ned ved pulten på første kursdag forstod jeg at jeg var på riktig plass.

Gjennom de siste årene så har jeg kjent på at systemet vi styrer etter i det offentlige Norge - er for "langt unna" menneskene. Sakte har vi mistet de gode relasjonene og den viktige kontakten mellom mennesker, der den gode interaksjonen faktisk skjer. Politikerne og innbyggerne står for langt fra hverandre, rapporteringsfokuset har tatt overhånd (og tar for mye dyrebar tid) og tjenestene som utvikles og skapes er for langt unna de faktiske behovene som befolkningen har.

Dette gjelder også innen helsesektoren. Jeg er nærmeste pårørende til både min sønn som har epilepsi og min mor som har Alzheimer. Jeg har mye erfaring med både det som fungerer godt, som ofte er de dyktige fagpersonene. Og jeg har erfaring med det som ikke fungerer så godt, som er når de dyktige fagpersonene skal kommunisere med hverandre i systemet, og hvordan de (ikke) kommuniserer med meg - som mor, datter og pårørende.

Men hvordan kan "lille meg" ta tak i denne store systemkompleksiteten?

Livet er ikke rett frem for noen av oss, og for meg startet det med min mamma fikk diagnosen Alzheimer for 15 år siden. Da fikk jeg kjenne på at det var mye som ikke fungerte så godt innen demensomsorgen i Norge. Jeg starter derfor å lage en podcast om pårørenderollen til demens våren 2024. Den gir meg tilgang til veldig mange spennende mennesker som har ulike perspektiver på demensomsorg, i skrivende stund har jeg 50 episoder og sesong 2 starter i i midten av januar. Den samme erfaringen med pårørenderollen resulterer i at jeg, sammen med Hilde Merete Klungerbo, skriver en bok om det samme temaet. Boken og podcasten gir meg en solid plattform å stå på – som igjen gir meg tyngde og troverdighet - om at demensomsorg, det har jeg peiling på.

Deretter dukker altså dette faget på NTNU tilfeldigvis opp – «Ledelse av relasjonell velferd». Det er jo akkurat det jeg erfarer MÅ bli bedre – ledelse av hvordan vi skal sikre mennesker verdige og gode liv inn i alderdommen, uavhengig av om de er friske eller syke.

Gjennom gode forelesere, relevant (!) litteratur, gjesteforelesere med sterke perspektiver/erfaringer og interessante medstudenter, så triller polletten elegant ned i hjernen min og utløser energi og løsninger.

Da jeg skulle velge emne for eksamen hadde jeg minst tre ulike utfordringer jeg kunne velge mellom, som føltes aktuelle. Slik var eksamensoppgaven:

Tenk på noe du ønsker å forbedre eller forandre på i arbeidsplassen din eller i samfunnet rundt deg som er så viktig for deg at du er villig til å bruke tida di, kreftene dine og kunnskapen din på det. Det du ønsker å forandre på må være i fellesskapets interesse, og du må kunne argumentere for at dette representerer en viktig fellesskapsverdi. Som for eksempel livskvalitet, rettferdighet, inkluderende lokalsamfunn, gode arbeidsmiljø, bærekraftig utvikling osv.

Jeg havnet til slutt på at jeg ville bruke pensum, egen erfaring, og all energien fra den trillende polletten, til en veldig konkret oppgave som jeg har blitt invitert inn for å hjelpe til med som rådgiver nå i 2025.

Kommunedirektør Kristin Wangen i Orkland kommune har formidlet på sitt modige vis, at kommunen ønsker å bli "Best på pårørenderollen".

Jeg ville derfor løse utfordringen ved å skrive en eksamensoppgave som heter:

Pårørende til demens som bærekraftig ressurs (i Orkland kommune).

Orkland kommunes prosjekt fordrer samskaping og samarbeid, relasjonell velferd, ledelse, empatisk lytting, dialog, forståelse og mye mer. Og alt dette belyser og løser jeg i oppgaven min. Og til min store overraskelse (som historisk lider av frykt for eksamensoppgaver) var det lekende lett å skrive om både utfordringene, prosessen og de mulige løsningene.

Nå sitter jeg derfor med en eksamensoppgave - som også er en utmerket prosjektbeskrivelse for hvordan Orkland kommune (og hvilken som helst annen kommune i Norge) kan gå frem for å jobbe med pårørende som bærekraftig ressurs. Og dette arbeidet skal vi starte med nå i 2025 og jeg gleder meg til å riste litt godt i systemkompleksiteten.

Også ble jeg så innmari stolt over å få min første A.

Også er det slik, at når jeg logger meg på nettsystemet til NTNU så får jeg tilgang på alle de andre karakterene jeg har fått opp igjennom tiden. Og den karakteren som stod rett under min herlige A, var slettes ikke like god. Den var fra våren 1998, der fikk jeg karakteren 3,1 i faget Beslutningsproblemer på Økonimi & administrasjon på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Den karakteren synes jeg er fryktelig vittig å se igjen, fordi jeg har aldri hatt særlig store vanskeligheter med å beslutte så mye i livet mitt.

Men den middelmådige karakteren handler muligens min historisk manglende forståelse for grunnlaget man tar beslutninger på.

Den forståelsen har jeg nå åpenbart fått.